Denne teksten var opprinnelig skrevet for Gjete sitt nyhetsbrev om mat og klima. Nyhetsbrevet føres i pennen av Kirsti og inneholder alt hun syns er interessant i klimasammenheng. Det vil si aktualitetsstoff, nyheter, politikk, fag, tekniske regnskapsgreier forklart enkelt og antagelig mer enn én litt halvprovoserende meningsytring 🤭

‍

Jeg tror de fleste som er involvert i norsk landbruksnæring er enig i at omdømme er landbrukets mest verdifulle valuta. Derfor syns jeg det er noe merkelig at det ikke jobbes mer offensivt med omdømmebygging når det gjelder klima.

Ikke minst fordi, etter alle solemerker å dømme, så har landbruket et ordentlig omdømmeproblem når det gjelder hvordan “folk flest” oppfatter dem i klimasammenheng.‍

‍Mind the kunnskapsgap!

Som byjente fra Trondheim har jeg en veldig konkret erfaring med hvordan “folk flest” ser på norsk landbruk. Og la meg være klinkende klar her; jeg mener at folk flest ikke ser norsk landbruk i det hele tatt.

For jeg - som var samfunnsengasjert, skoleinteressert, kunnskapssøkende og kritisk tenkende - så ikke landbruket før jeg tilfeldigvis plumpa ned på en studiebenk på Ås i 2014.

Og hvorfor gjorde jeg ikke det? Hva kom det av at jeg hadde så lite kunnskap om det som bokstavelig talt holdt liv i meg? Maten min?

Det er ikke vanskeligere enn at ingen lærte meg noe om det. Det eksisterer et stort kunnskapsgap mellom norsk landbruksnæring - bonden med generasjonserfaring og støvla på fjøsgølvet - og alle andre. Vi som utgjør det store flertallet her i landet.

Vi som er vokst opp i by, og kanskje har utsikt til en del god kornjord, men som aldri har blitt forklart hvorfor vi ikke bare kan åpne døra og slippe grisene ut fra betongen til hagen egentlig? Og som farges av denne kunnskapsmangelen når vi skal mene noe.  

Tett gapet fra grunnen ‍

Kunnskapsmangel i befolkningen er en ordentlig hemsko når det gjelder å formidle landbrukets budskap.

Vi kan ikke forvente at folk helt uten landbruks-internt engasjement forstår hva vi snakker om når vi selv er så vant til å snakke om kanaliseringspolitikk på inn- og utpust at vi har glemt at dette egentlig er fagterminologi.

Og når det gjelder å kommunisere rundt klima og mat, så er dette et enda større problem. Her blir ikke folk bare forvirra og mister interessen. De misforstår i tillegg - og sitter igjen med inntrykket at store deler av næringa er klimafornektere.  

Det er i alle fall en holdning jeg ofte møter når jeg snakker om klima og mat og kjøtt og sånt.

Det er en skikkelig dårlig nyhet for næringa når det er sånn. Den gode nyheten er imidlertid at løsningen på utfordringa ligger klar: det handler om kunnskap. Og for klima som for alle andre landbrukstema - så handler det faktisk om grunnkunnskap.

Begynn nå

Det må bygges grunnkunnskap om matproduksjon og klimautslipp. Det må formidles stort og bredt at metan og CO2 er to forskjellige ting. At ei ku aldri kan bli helt utslippsfri, og at matproduksjon er ganske mye mer livsnødvendig enn sydenturen.

Jeg mener at denne kunnskapsformidlinga haster. Verden går fortere og fortere. Og selv om det er mest komfortabelt å sitte stille og vente på at alle budskapene man skal publisere har blitt godkjent i den bredt sammensatte styringsgruppa, så nytter det ikke å bevege seg så sakte lengre.

Heldigvis så har dere allerede kunnskapen klar. Dere trenger ikke flere resultater fra forskningsprosjekter. Begynn med å skrive super-lettforståelige nettsaker om “hva er egentlig metangassutslipp?” og “disse tre grepene gjør vi for å redusere klimautslippene”.

Obs: dere burde vite hva dere driver med når dere skriver disse sakene. Men denne kunnskapen finnes garantert i organisasjonen deres.

Hva venter dere på? Kom i gang da, vel! Ingen debatter vinnes av å sitte stille i båten.

‍

LYKKE TIL!!!!  

Pssssssst: vanskelig å vite hvor dere skal starte? Jeg kjenner tilfeldigvis en ekstremt (over)engasjert kommunikasjonskonsulent som kan bistå. Si ifra, så skal jeg sette dere i kontakt!

‍

‍

Ønsker du å følge nyhetsbrevet om mat og klima? Da kan du melde deg på her! :)